I min bokhylle står det en svært velbrukt bok, avrundet i hjørnene av slitasje og med mangler og løse sider her og der. Den kom frem under en loftsrydding i fjor etter mange års tilværelse i en kasse sammen med blant annet en grå skjorte, noen fargede trekanttørklær og et lærbelte med noen påsydde metallmerker.

Av: Osmund Fiskaa

Jeg er sikker på at det i mange kasser og skuffer rundt om i Norge finnes omtrent det samme. Det var speidertiden min som bokstavelig talt kom frem i lyset igjen.

 

Om forfatteren: Osmund Fiskaa, St. Joh.logen Fraternitas t.d.t. Fyrtaarn er tidligere speider og troppsleder i Oslo og Arendal.

1. Speiding – mer enn mange tror
Min aktive speidertid varte fra jeg i følge notat i boka ble opptatt som ulvungeaspirant 9 år gammel 10.10.1956 til jeg gikk av som troppsleder i Oslo i 1971, etter gammel regning for to mannsaldre siden. Boka er på 384 sider og min utgave er fra 1949.

Til Arendal kom speiderarbeidet da 1. Arendal tropp ble stiftet i januar 1910 i følge arkiverte opptegnelser, altså et hundreårsjubileum i fjor! Den sentrale lederen var styrmann og lærer Johannes Leewy. Min da 12 år gamle onkel var med fra starten.

Speidersaken kom sjøveien fra England. Jeg vil nevne at av de 15 som dannet Arendal St. Johannes Broderforening i 1895, hadde 7 titler av maritim karakter i tillegg til 3 som var konsul. Havet gir…

Sammenhengen mellom speiderbevegelsens ideologi og frimureriets idégrunnlag er først i de senere årene blitt trukket frem i lyset i skrift og tale, og i forbindelse med logemøter arrangert i tilknytning til speidernes landsleire og den årlige St. Georgsdagen 23. april. Min intensjon med denne artikkelen er å prøve å få frem hvilken rikdom og dybde i tanker, ord og gjerning speiderbevegelsen legger grunnlaget for i unge mennesker, hvilke paralleller dette har til vår Ordenslære for voksne og hvordan vi som arbeidende frimurerbrødre hver på vår måte kan være med å støtte og styrke et barne- og ungdomsarbeid mange bør kjenne bedre til og ha en aktiv holdning til.

En rød tråd er min gamle Speiderguttbok, parodiert i  Donald-bladene som Hakkespettboken, den som hadde løsningen på alle praktiske problemer. Vi guttene leste ikke så mye de første kapitlene om Speidersaken og Speiderånd, men her la bevegelsen frem sin ideologi for ledere og foreldre.

I innledningen i Speiderguttboka sto det:

”Fem mann krøp til køys i teltene. Den yngste i laget ble sittende igjen som vakt for å passe på at ilden sloknet ordentlig. Han satt ved bålet og mintes og tenkte på de fem kameratene inne i teltet som han ikke visste noe om for tre kvart år siden, men som hadde tatt i mot ham som en god venn fra første stund av. Nå delte de godt og vondt – det føltes som om de alltid hadde kjent hverandre, og som om ingenting i verden skulle skille dem.

Han mintes den marssøndagen da han ble speider.  Han kjente ennå den høytidelige følelsen han hadde i brystet da han høyt og tydelig med hånden på speiderbanneret ga sitt speiderløfte: ”På æresord lover jeg etter beste evne å gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet, hjelpe andre og adlyde speiderloven”. Etterpå hadde han stått med hånden sin i troppslederens, og mens han så ham rett inn i øynene, hørte ham si ”I tillit til dette ditt løfte opptar jeg deg som speider. Vær beredt!” Stolt hadde han svart: ”Alltid beredt!” Han visste han hadde gitt sitt ord for hele livet.”

Men  –  hva vet egentlig en 11-åring om ”plikt mot Gud og fedrelandet” og å ”være beredt”, ja om livet? Det skulle kommende år og modning frem mot voksen alder gi anledning til erkjennelse av, til beslutning og til handling. Min prosess varer den dag i dag.

Når en frimurer sitter under sin stjernehimmel, kan han hvis mulig, gjerne tenke seg tilbake til 11-åringens refleksjon og bedre forstå realitetene i et av speiderbevegelsens slagord: ”En gang speider – alltid speider”.

2. Speiding + frimureri = livslang læring
Frimureriet har sin formelle nedre aldersgrense på 24 år, men mange brødre med en del fartstid hevder at selv om frimureriet hjelper en med å finne både mål og mening med livet, er en god porsjon livserfaring for de fleste like nødvendig i startfasen som ballasten i en skute på første seilas.

Speiding er primært for barn og ungdom fra 7-8-års alder til slutten av tenårene. Ut over dette vil man enten være ansvarlig leder eller støtteperson. Både frimureri og speiding er sterkt preget av ritualer som bygger på etiske og religiøse grunnverdier. Jeg vil dvele litt ved de verdiene speiderne ”akter høyest” – de som fremkommer i speiderloven og det løftet 11-åringene må avlegge, de fleste uten å ane rekkevidden av sitt løfte. Så kan man som frimurer overveie dette for seg selv.

Speiderloven består av 10 kortfattede paragrafer. Formuleringene har blitt endret av og til ettersom daglig tale og uttrykksform endres. Speiderløftet har hatt større bestandighet og lyder i dag slik:

Jeg lover etter beste evne å være åpen være åpen for Gud og hans ord hjelpe andre og leve etter speiderloven

( Når dette er avgitt, sier troppslederen: ”I henhold til dette ditt løfte og overbevist om at du mener det ærlig, opptar jeg deg som speider i xx tropp.  Du være verdig”).

Da jeg avla dette løftet i 1958, lød det slik:

Jeg lover etter beste evne å gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet hjelpe andre og lyde speiderloven”.

I vår Ordens lovers annet kapittel er ”De plikter og skyldigheter som påligger enhver frimurer” nevnt i fem hovedpunkter. De tre første er:

Hans plikt mot Gud, Den Aller Høyeste, hele verdens Trefold Store Byggmester
Hans plikter mot fedreland og øvrighet
Hans plikter mot nesten og ordensbrødre.

Hva dette innebærer, går klar fram i de påfølgende paragrafene i våre lover.

Speiderbevegelsen i Norge utdyper på samme vis innholdet i sitt løfte i en beskrivelse som i hovedsak er beregnet på voksne, altså ledere og foreldre. Speiderlederens oppgave er i denne sammenhengen å gi løftets tre deler et innhold som de unge kan ta til seg, ta fatt på og i best mulig grad lykkes med slik at det blir en del av ens væremåte og personlighet frem mot overgangen fra barn til voksen. Kort sagt – en god ballast.

Det at mange unge i dag stadig oftere ”shopper” fritidsaktiviteter i stedet for mer varige og utviklende medlemskap, gjør det vanskeligere å nå frem, også med speidingens budskap. Åndelig vekst krever tid, tålmodighet og prøvelser. Men nettopp tid og tålmodighet er økende mangelvare hos vår tids ungdom, sier pedagogene.

Min gamle speiderguttbok sier om Plikten mot Gud: ”I grunnen har du bare en plikt mot Gud. Det er å leve slik som et Guds barn skal leve…… Det vil som regel samvittigheten si deg. Følg den, og du skal se at du litt etter litt forstår bedre og bedre hva det er som din plikt.”

Den forståelsen fortsetter nok å komme langt ut over ungdomsårene.

Om fedrelandet står det: ” Det din plikt består i er at du skal dyktiggjøre deg for den plassen du senere skal innta i samfunnet, og jo bedre du forbereder deg hjemme, på skolen og i speidertroppen, jo bedre kan du fylle plassen din når tiden kommer.”

Om å hjelpe andre sies det at dette ”….er et avgjørende kjennetegn på en ekte speider,….(beviset) er at han hver dag gjør en god gjerning mot en eller annen uten brask og bram. Det er praktisk kristendom.”

3. Speiding og frimureri… – «Jeg Lover»
Nordmenn er visstnok unike i det å være medlem i et stort antall organisasjoner, foreninger og lag. De fleste av disse kappes om å få vårt medlemskap. Siste skudd på medlemskapstammen er facebook-gruppene, som er for eller mot alt mulig. Men i denne blomsterengen er det noen som skiller seg ut i det at de ikke bare er for eller mot noe, eller at de bare har administrative vedtekter, men også lover av ideell karakter, og i tillegg at de krever at medlemmene avgir løfter som forplikter dem på etterlevelse etter beste evne. Frimureriet og speiderbevegelsen er to slike. Finnes det fellesnevnere i speiderloven og i Ordenens lover?

Speiderlovens karakter er etisk-religiøs. Hvert lands speiderforbund vedtar sin formulering som må godkjennes at det internasjonale speiderforbundet. Stifteren, engelske Lord Baden-Powell, var nøye med å passe på at det religiøse aspektet ble ivaretatt, ikke minst gjennom ledertreningsprogrammet ”Gilwell” som han bygget opp i samarbeid med John S. Wilson, frimurer, Norges-venn og mest kjent her fra siste krig som Linge-kompaniets engelske foresatte. I Norge har aktive frimurere i de hundre årene som er gått siden speiderbevegelsen kom hit, hele tiden hatt lederfunksjoner i Norsk Speidergutt-Forbund og de senere separate speiderforbundene. Det er kanskje ikke så godt kjent, men med få unntak har alle mannlige speidersjefer til nå tilhørt vår Orden.

Jeg tror at dette faktum i hvert fall har sammenheng med det som speidere forplikter seg på, nemlig Speiderloven. Etter siste reformulering for få år siden lyder den nå slik:

Vi som nå er voksne, har forpliktet oss på tidligere formuleringer som var mer omstendelige, ved at man både spissformulerte og utdypet, f eks §3:  En speider er hjelpsom, også når det koster ham personlig offer – og han tar aldri imot penger for det. Han gjør hver dag sin ”gode tørn” (utg. 1949).

Fremdeles forklarer speiderforbundene lovens paragrafer for sine medlemmer, så vel begreper som de handlinger man forventer. Likevel slår det meg at mens man på 1950-tallet brukte ca 1 side i Speiderguttboken til dette pr. paragraf, bruker man i dag 3-7 linjer (se eksempelvis Norges speiderforbunds www.speiderbasen.no). Speiderlederen av i dag har følgelig en større utfordring enn noen gang i å gjøre det hele forståelig og anvendbart i det daglige liv. Da er det ikke overraskende at speiderledere som også er med i logen, sier at frimureriet gir dem ferdighet, kunnskap, styrke og støtte i denne verdiformidlingen.

En annen endring over tid er at formuleringer om ”plikt” og ”lydighet” nå er borte både i lov og løfte, og erstattet med at en ”etter beste evne” er og gjør det som forventes. En skal være speider av egen, fri vilje – ikke av plikt. Selv om vår Ordens lover sier mye om plikter, må vi løfte blikket til utgangspunktet,

§1: Ordenens formål er å meddele sine medlemmer opplysning i den edle videnskap å utøve dyden og underkue lasten, samt å forlene dem kunnskap og styrke til å legge bånd på sine begjæringer og undertrykke sine onde tilbøyeligheter, for således å oppløfte den edleste del av sitt vesen til en nærmere forening med sitt første opphav, hele verdens Trefold Store Byggmester.

 

Dette er langt på vei Speiderloven i kortversjon i arkaisk språkdrakt. Baden-Powells nære venn, forfatteren og den meget engasjerte frimureren Rudyard Kipling, sies å ha hatt betydelig innflytelse på utformingen av Speiderloven.

(Vi som var speidergutter på 50- og sekstitallet, føyde til for vår egen regning en §11: En speider er ingen tosk!” Det er fremdeles en daglig utfordring. Kanskje for de fleste?).

4. Speiderguttmentalitet
Du har sikkert sett og hørt dette uttrykket. Ikke brukt om den som sier det, men på en eller flere andre. Noen som skal stemples. Noe negativt. Ikke akkurat tillitvekkende? Uttrykket ”Frimurermentalitet” klinger ikke noe særlig bedre. De er begge uttrykk egnet til å benyttes i det skjulte. Et Google-søk gir bare 1 treff på det første underlig nok, og null på det andre. Søkeordet ”Speidergutt” får flere treff, og mye er ikke akkurat hyggelig lesning.

Hvorfor klinger slike begreper så dårlig i de flestes ører? La meg prøve på noen refleksjoner.

De verdiene og idealene speiding og frimureri forfekter, er idealer som isolert sett bare få burde ha innvendinger til. Når noen kritiserer dem som har forpliktet seg til å streve for å nå opp til disse idealene, men som likevel i høyst variabel grad lykkes i dette, burde kritikeren ta til seg Jesu ord ”Hvem kaster den første sten?” Alternativet ”likegyldighet” er nettopp det Arnulf Øverland angrep da han formulerte sitt berømte ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. Eller opprøreren Bjørnson: ”..dog fred er ei det beste, men at man noget vil” som han skrev for å vekke nasjonen i 1888.

Når noen av oss sier at ”det må oppleves for å bli forstått”, settes det et skille mellom dem som opplever og dem som står utenfor. Den som opplever, blir kjent med en virkelighet den andre ikke kan fatte. Der den ene vet, må den andre anta eller tro. De idealene som den vitende innvidde strever med å leve opp til fordi de er, ja nettopp – idealer, blir av den utenforstående først og fremst sett på som noe de innvidde kommer til kort overfor. De innvidde feiler jo!  De taper. De holder ikke mål, selv om de virkelig prøver å nå opp.

Speiderne taper. ”Speiderguttene” taper, noe gutter tradisjonelt ikke skal. Speiderguttene klarer ikke å være åpne nok for Gud og hans ord, å hjelpe andre slik alle vet en bør gjøre og å leve etter speiderlovens ti krav til væremåte og aktiv handling.

Hva med frimurerne? Lykkes de med sine forsetter? Nei, langt i fra. Og da kommer beskyldningene om og påvisning av handlinger og aktiviteter som man mener strider mot så vel frimurernes egne lover og idealer som samfunnets skrevne og uskrevne. Og man dømmes. Fordømmes. Bevisene er mange.

Det skal rygg til å tåle motgang, både den en føler ved selv å ikke strekke til og andres påminnelser om dette.  Skal vi like godt gi opp? Ikke lenger hevde at vi ut fra selverkjennelse likevel vil stå for noe annerledes enn vi altfor ofte gjør? To hundre og seksti års nordisk frimureri, og hundre års speiding med sine mange tilknytningspunkter, hviler på det fundamentale i vår kristne lære om hva Gud vil med oss og at Gud tilgir.

I erkjennelsen av både at Gud har skapt oss og at Han gir oss styrke i motgang tror jeg at en speider fortsatt vil ”være beredt” og en frimurer standhaftig i sine forsetter, som speiderbrødre og frimurerbrødre i tillit til vår Far.

5. Speiding og frimureri – minste felles mulitplum
Frimureriet er en av mange organisasjoner som vil utvikle sine medlemmer til ansvarlige medmennesker. Vi hører av og til logebrødre uttale at frimureriet er ”speiding for voksne”.

De siste årene har flere av Ordenens Stormestre latt det være større åpenhet om  Ordenen, blant annet som en motvekt mot flere runder med ”avsløringer” av våre aktiviteter. Mange av oss har følt det godt med denne større åpenheten, og den har også bidratt til reflektert rekruttering. En annen følge er at svekket mistenksomhet i samfunnet mot frimurernes brorskap gjør det lettere å stå frem som ungdomsleder i en organisasjon som speiderbevegelsen, når man samtidig er medlem av frimurerlogen.

Norske frimurere markerte den internasjonale speiderbevegelsens 100-årsjubileum i 2007 med ”speiderloge” og andre arrangementer i St. Joh.logen Sirius, i Moss. Til dette jubileet ble det laget et eget jakkemerke der motivet er den internasjonale fiolette speiderliljen kombinert med passer og vinkelhake.

Det ble dessuten utgitt en antologi med tittelen ”Speiderbroder – her er min hånd!”. Bokas artikler vandrer i grenselandet mellom speiding og frimureri. Merket er det senere blitt tillatt å bære også i logen av alle brødre med speiderbakgrunn.

I nevnte bok har Peter S. Lykke i en artikkel beskrevet en del felles trekk mellom speiding og frimureri. (Artikkelen kan også leses her, red.anm.)

Selv om jeg i det foregående har vært inne på noen av de samme fellestrekkene, vil jeg ta dem med som en oppsummering her, så kan en hver selv reflektere over det han måtte kjenne igjen fra sin frimurervandring.

Dette har ført til mange spekulasjoner om hvorvidt stifteren Lord Baden-Powell var frimurer, men det var han ikke. Likevel er fellestrekkene overraskende for mange av oss, og noen en hver får stadig ”aha-opplevelser” under sin frimureriske vandring.

Hver nye grad vi forfremmes til, får oss til å se fortid, nåtid og fremtid i nytt lys. I dette perspektivet opplever jeg nå faktisk speidertiden som en ”nullte grad”. Fra den dagen da jeg ble opptatt som broder i Fraternitas 44 år gammel, husker jeg en kommentar daværende OM Ørnulf G. Christensen kom med til meg. Han var far til en av guttene i patruljen jeg en gang ledet og en engasjert støttespiller i ”foreldrelaget”, kort sagt en forbilledlig voksen.

”Det var på tide, Osmund”, møtte han meg med som nytt ledd i frimurernes broderkjede. Med årene har jeg forstått mer og mer av hva han mente og hva som ligger i sangen tilegnet den norske speiderbevegelsen som 25. mars 2011 runder hundre år:

Hva vi vil, vi vil tjene og være
sanne mennesker etter Guds sinn.
Bringe landet og hjemmet vårt ære,
lokke smil frem på sorgtynget kinn.
Og vårt forbund skal da med ære,
ikke bare i tanker og ord
et ubrytelig ledd kunne være
innen speidernes kjede rundt jord.*

Måtte det skje!

* Teksten er hentet fra «I fra Lindesnes til Varanger» av Hans Møller Gasmann.