Patruljen står fortsatt i sentrum. Speiderbevegelsen i Norge har gått inn i sitt andre hundreår som en levende og kraftfull bevegelse. En som var med i speidingens spede start i 1. Kristiania vil sikkert kjenne igjen speidingens grunnlag og kameratskap, selv om de ytre rammene har blitt noe anderledes.

Av: Carsten Henrik Pihl

Patruljen står fortsatt som det samlende i dagens speiding. Læring i små grupper er essensielt for speidingen, nå som da. I dagens overbeskyttende samfunn innebærer det at noen foreldre må overbevises om at en femtenåring kan ta ansvar for poden deres. Men det kan hun eller han altså, og utfører sin ledergjerning med glans. Patruljemøter og patruljeturer er som i tidligere tider – en blanding av kameratskap, speiderferdigheter og et passe ordnet kaos. Patruljesystemet er særdeles viktig, for dette er den første lederopplæringsarena i speidingen.

Speiderprogrammet av i dag har endret litt karakter fra tidligere tiders gradsbøker. Speidingen i Norge er nå delt i aldersklasser som tidligere. Etter småspeider/ulveungetiden er speideralderen nå delt i to: stifinnere og vandrere. Dette er ingen nyhet for de som drev jentespeiding tidligere, men kanskje litt nytt for noen gutter. Tanken bak er at aldersspennet i speideralderen på 10–16år er så langt at det i dagens samfunn er vanskelig å ha et program som tiltaler alle som er med. Dermed har man delt programmet i to. Om troppene så velger å dele arbeidet, er opp til dem. Noen har felles tropp med delt program, andre har delte tropper. Roverarbeidet er det siste trinnet på aldersstigen. Dette er nok enheten som har sett minst endringer programmessig.

Om forfatteren: Carsten Henrik Pihl (St. Olaus tdg Murskje) var speidersjef i Norges speiderforbund fra 2002 til 2006. Leder av Speidingens fellesorganisasjon 2003-2005. I dag redaktør for Speidermuseets nettsider.

Aktivitetene i dag er nok gjenkjennelige for de som var speidere i tidligere dager også. Men fokus har skiftet fra «hva» til «hvorfor». Selve oppgaven eller ferdigheten har liten verdi hvis man ikke kjenner og forstår bruken. Det er liten vits i å kunne slå et trompetstikk hvis man ikke vet at det for eksempel kan brukes til å forkorte barduner.

Programmene i begge forbund har blitt revidert de siste fem årene. De er bygget over en internasjonalt lest, med inspirasjon fra verdensforbundene Wagggs og Wosm. De er forholdsvis like i sin oppbygning. Norges speiderforbunds program bygger for eksempel på programområdene friluftsliv, samfunnsengasjement, vennskap, kreativitet og livskvalitet.

To forbund i tett samarbeid
Organisatorisk er speidingen i Norge i dag mer samlet enn noen sinne. Etter 70-tallets samling og deling, fant man utover 90-tallet sammen igjen på flere fronter. Dette resulterte i at KFUM og KFUK-speiderne fusjonerte i 2003.

Samtidig så paraplyorganisasjonen Speidingens fellesorganisasjon – SpF – dagens lys. Tross et byråkratisk navn har SpF vist seg som et godt instrument for å utvikle all speiding i Norge. Det er Speidernes fellesorganisasjon som for eksempel bestemmer felles mål for program og ledertrening for forbundene. Internasjonal deltagelse, for eksempel på jamboreer organiseres også gjennom SpF.

Gjennom seks år har SpF vist seg å være en berikelse for speidingen i Norge. Organisasjonen har ført til en fokus i speiderarbeidet. Samarbeidet mellom forbundene har ført til at man har lært av hverandre, samtidig gir SpF de to forbundene rom til å være forskjellige.

Det finnes i dag 37000 speidere i Norge. Omlag 20000 i Norges speiderforbund og rundt 17000 i KFUK-KFUM-speiderne. Medlemstallene er ikke så høye som i tidligere glansdager, men i dagens konkurranse er dette fortsatt høye tall. Speiderne er fortsatt godt synlige i mange lokalmiljøer, og organisasjonene markerer seg også sentralt mot myndigheter og ulike samarbeidsfora innen for eksempel friluftsliv.

Om artikkelen: Artikkelen stod på trykk i heftet Speiderbroder her er min hånd, utgitt til speidingens 100-årsjubileum i 2007.