Likhetene er mange, men Baden-Powell var ikke frimurer. I denne artikkelen uforsker Peter S. Lykke grenselandet mellom speiding og frimureri.

Av: Peter S. Lykke

I 2007 er det 100år siden speiderbevegelsen startet med en liten leir på Brownsea Island, nær Poole i Dorset, England. I siste nummer av Rotary Norden rapporteres det om en rotaryklubbs støtte til speiderne i Estland, og i en redaksjonell fotnote står det at Speiderbevegelsen og Rotary har mye felles. Begge har et etisk grunnlag med innretning på uselvisk tjeneste, begge er upolitiske men har likevel seilt i motvind under diktatorisk regimer. Speidingen ble forbudt også i Finland under russifiseringstiden før selvstendigheten, og også Rotary fikk kjenne undertrykningen både fra nazi-Tyskland og Sovjet­unionens side. Speidingen ble også forbudt i Norge under krigen, og deres utstyr konfiskert.

Om forfatteren:
Peter S. Lykke: Blant annet medlem av speiderstyret i NSF og blant annet vært kursleder i Gilwell-treningen. Mange lederverv i krets og gruppe, særlig i 3. Strinda, Trondheim. Vikar for Taler i St Olaf. Tidligere vikar for Overkansler i Trondhjems Provincialloge.

I arbeidet med denne artikkelen tok jeg utgangspunkt i egen viten og refleksjoner, og søkte informasjon gjennom internett, der det er mange opplysninger av varierende verdi. I tillegg benyttet jeg logebiblioteket i Trondheim, blant annet til sjekk av matriklene, der jeg undersøkte personfellesskap. I tillegg gjennomgikk jeg en del bøker i egen eie, bl.a. 50års beretningen for 2.Oslo Østenfor Sol og Vestenfor Månen som viser til de eventyrlige opplevelsene mange av oss har hatt som speidere. Her er det uttalelser fra 2.Oslos stifter og NSFs første speidersjef Hans Møller Gasmann.

Flere likheter
Mange frimurere hevder at frimureriet for dem er en naturlig videreføring av speiderarbeidet – «speiding for voksne». En lang rekke brødre, mange av dem nåværende og tidligere embetsmenn, er tidligere speidere og speiderledere. Mange av disse har vært sentrale og aktive ledere i speidertropper og grupper, og har hatt sentrale verv i speiderkretser, og sentralt i speiderforbundet, i speiderstyret, i ledertrening og i landsleirstaber. Flere speidersjefer, generalsekretærer, medlemmer av speiderstyret og ledertrenere har vært frimurere. Dette er neppe en tilfeldighet.

Rekruttering til frimureriet av speiderledere er ikke noe spesielt, og i alle fall ikke underlig. Frimureriet rekrutterer i prinsippet ved at noen kjenner noen, som de opplever de har en del felles verdier med. Men når det pekes på idémessige likheter mellom organisasjoner går det noe lengre. Dette forsterkes ved at det i enkelte land finnes egne «frimurerspeiderlosjer» (USA, Australia). Det finnes ingen speiderlosje i Norge, men det har vært avholdt spesielle losjemøter i forbindelse med speidernes landsleire, der mange av speiderne har stilt i speiderdrakt med frimurerprydelser.

Hvilke felles trekk ser vi mellom frimureriet og speiderarbeidet?
Det er en rekke felles trekk mellom organisasjonene i mål, organisasjonsstruktur, terminologi, arbeidsform, bruk av ritualer, symboler og påkledning. Det er ikke snakk om felles identitet, men felles trekk. La meg her nevne noen trekk ved speiderarbeidet, så kan leserne selv reflektere over hva de kjenner igjen fra sin frimurervandring.

• Speiderbevegelsen er et internasjonalt brorskap, og når speideren tas opp, tas han opp både i sin enhet og i det internasjonale speiderbrorskapet.
• Læremåten i speiderarbeidet er basert på veiledning, og eget arbeid for egenutvikling – Learning by doing – som omfatter utvikling av holdninger.
• Speiderne går gjennom tre skifter: Småspeider/ulvunge, speider og rover, i speiderarbeidet aldersmessig definert.
• Speiderne gir sin tilslutning til forbundets målsetting ved å avlegge et løfte med etisk og religiøst innhold. Speiderloven har idealer frimurere kjenner igjen.
• Speidernes valgspråk er «Vær Beredt»
• Speiderarbeidet er basert på frivillighet og ubetalt innsats, lederne lønnes ikke.
• Speidernes utvikling gjennom grader og lederfunksjoner vises ved ytre tegn på drakten.
• Møter åpnes og lukkes seremonielt, og det brukes mye lys.

Jeg kunne ha nevnt flere forhold, men dette er tilstrekkelig for mitt formål, og grunnen til neste spørsmål. Hvis denne lille oversikten viser at det er flere fellestrekk mellom speiderarbeidet og frimureriet enn det som er vanlig mellom organisasjoner generelt, kan dette ha noen spesiell årsak? Var Baden Powell som startet speiderbevegelsen frimurer? Var frimureriet eller frimurere aktive ved oppstarten av speiderarbeidet?

Var Baden-Powell frimurer?
Mange har antatt at grunnleggeren av speiderbevegelsen Lord Baden-Powell (Robert Stephenson Smyth Powell), adlet som Baron of Gilwell, var frimurer. Dette er undersøkt grundig, og i et brev av 9. juli 1990 fra Library and Museum of the United Grand Lodge of England, Freemason Hall, London opplyses det at det har vært to grundige gjennomganger av medlemsoversiktene for the Grand Lodge Registers uten å finne spor av at han skal være tatt opp eller ha vært medlem i noen av logene knyttet til denne. De har heller ikke funnet noen opplysninger om at han har vært tatt opp i noen annen Storlosje. De konkluderer med at de, tiltross for likheter i det idémessige grunnlag (the philosophies of) i frimureriet og speiderbevegelsen, ikke har funnet spor av bevis for at Lord Baden-Powell var en frimurer.

Samtidig opplyses det i samme brev at de i England har en rekke losjer der et overveiende antall brødre har forbindelse med speidingen. Disse har et årlig møte i regi av en av disse logene, og inviterer de andre til et felles møte. (Se mer om Kindred Lodges og tur til London høsten 2011 her. Red anm.)

På disse spesielle møtene bærer brødrene ofte sine speiderdrakter og sine prydelser. Dette blir en parallell til losjemøtene organisert i forbindelse med speidernes landsleire i Norge. (Selv om vi i dag ikke har speiderskjorter på logemøter i Norge.)

En belgisk speiderleder og frimurer, tidligere OM i «Persevere in Unity» Chapter, Supreme Council of the Ancient and Accepted Scottish Rite for Belgium, i Antwerpen, har studert sammenhengene mellom speiding og frimureri, og har skrevet artikler om dette. I den forbindelse har han også undersøkt om Baden-Powell var frimurer, uten å kunne finne noe. Men i tidsskriftet L’Intermediare des Chercheurs et Curieux, le mensuel de la Grand et la Petite Histoire nr. 485, Décembre 1991 skal han ha funnet en artikkel av en Francis Gombert om Origines de Scoutisme (Speidingens opprinnelse). Her siteres et brev av 20.januar 1966skrevet av Cecil Potter, daværende Skattmester i Juventus Lodge of London. Han opplyste at han kjente både Baden-Powell og hans sønn Peter, og at han sammen med flere som var både speidere og frimurere hadde spurt Baden-Powell om å bli frimurer. Han svarte at han ikke kunne gjøre det fordi han var verdensspeidersjef, og at bevegelsen omfattet mange romersk katolske medlemmer, som kunne bli forutrettet hvis de hørte at han var frimurer.

Dette harmonerer ikke helt med en uttalelse fra Jack Watson speider og medlem av Baden-Powell loge nr 646U.G.L. av N.S.W. som i 1995 skriver at en av hans medbrødre hadde spurt Baden-Powell om hvorfor han ikke ble med i noen loge. BP skal da ha svart «I was never asked». Men han ga uansett tillatelse til at hans navn kunne knyttes til frimurerloger.

I en artikkel funnet på internett fra the Philalethes Society, som hevdes å være verdens eldste og største Frimurerforskningsselskap, skriver en George W. Kerr at det er bekreftet av Lord Baden-Powells hustru Lady Olave Baden-Powell, at hennes mann ikke hadde vært frimurer.

På den annen side er det opplyst i boken 27 Years with Baden-Powell (London 1957) av Mrs. E.K. Wade, Baden-Powells tidligere sekretær, at Baden-Powell i 1912 ble tatt opp som «Knight of Grace of Saint John of Jerusalem».

Annen frimurer innflytelse
Baden-Powell (B-P) hadde opprinnelig ikke til mål å starte en egen organisasjon, han skrev en serie artikler i blader, som inspirasjon til eksisterende lag og klubber for gutter. Disse fortellingene (yarns) ble etter hvert gitt ut som en bok: Scouting for Boys. Det var derfor mange barne- og ungdomsorganisasjoner, fra sportsklubber til religiøse foreninger som tok i bruk hele eller deler av BPs idéer. Men etter hvert ble det et kraftig press for å starte en egen speiderorganisasjon.

Det virker ikke usannsynlig at generalen Baden-Powell i tillegg til erfaringene fra sin militære karriere, da benyttet råd fra sin bekjentskapskrets. Selv om Baden-Powell selv ikke var frimurer, var det frimurere i hans omgangskrets. Baden Powells yngre bror, Major David Baden-Powell var frimurer, likeledes Baden Powells venn forfatteren Rudyard Kipling. Kipling som ble frimurer allerede i april 1886, 20år gammel,(1).

Han besøkte Sør-Afrika i forbindelse med Boerkrigen, der Baden-Powell var general, og i Harry Carrs hefte om Kipling og frimureriet forteller han om årene 1909–1914, at Kipling «var en ven af Baden-Powell og blev kommitteret for og en aktiv tilhænger af spejdervevægelsen». Kipling hadde på 1890-tallet skrevet Jungelbøkene, og Baden-Powell brukte Jungelboken som ramme om arbeidet for de yngste speiderne, ulvungene.

John Skinner Wilson og hans innflytelse
En annen frimurer som hadde stor betydning for oppbyggingen av speider­arbeidet var oberst John Skinner Wilson som dro til India i 1908for å tjenestegjøre i det indiske politi, og senere ble assisterende politidirektør der, og i 1917ble speiderleder, og kretsleder i 1919. Han ble kjent med Baden-Powell under dennes besøk i India i 1920. Etter at han i 1922 ble pensjonert, fortsatte han med ledertrening i England, og ble i 1923den andre Camp Chief (Leder av ledertreningen) i Gilwell Park, noe han fortsatte med til 1939, da han ble leder av speidernes verdenskontor. Wilson, som under krigen var den britiske sjef for den skandinaviske seksjon av SOE (Special Operations Executive) og føringsoffiser for Kompani Linge, besøkte Norge flere ganger, og hadde nær kontakt med Odd Hopp som var generalsekretær, og leder av ledertreningen i speiderforbundet.

Wilson besøkte Norge flere ganger, bl.a. NSFs landsleir på Brunlanes i 1960 der han delte ut woodbadge (bevis for gjennomført øverste lederstrening) til blant annet undertegnede. Wilson har uttalt: Hva speideren er for gutten, er logen for mannen. Hans manualer for ledertrenere bar også ellers klart preg av hans frimurerbakgrunn, når det gjaldt broderlighet, seremonier og speiderånd.

Det har også vært hevdet at Lord Baden Powell var inspirert av frimureriets internasjonale modell, som blant annet bidro til at det ble mulig for det franske speiderforbundet å fortsette å omfatte enheter med både katolikker, protestanter og jøder.

Hva med speiderarbeidet i andre land og Norge?
Det er velkjent at det var frimurere som startet speiderarbeidet i USA og i Australia. Hvordan var det i Norge?

Ideen til speiderarbeidet kom til Norge på forskjellig vis og til forskjellige steder uavhengig av hverandre. Baden-Powells bok Scouting for Boys var grunnlaget, og de første startet antakelig opp i slutten av 1908.

Den nye bevegelsen ble mye omtalt i pressen. Den første speidertroppen her i landet ble nokså sikkert startet av løytnant O. Huseby på Asker Middelskole i september 1909. Dette skjedde muligens på grunnlag av flere artikler som journalist Mathieu Berckenhof skrev i Dagbladet samme året. Mange tropper ble startet rundt om, og disse ble knyttet til idrettslag. På grunnlag av disse «idrettstroppene» ble Norske Gutters Speiderkorps (NGSK) stiftet i 1910med Jørgen Grøttum som speidersjef.

Dons og Møller Gasmann
Christian Dons, som lærte speiderarbeidet å kjenne i England, startet en tropp etter sin hjemkomst i 1910. Troppen fikk betegnelsen 1. Kristiania(2).

Høsten 1910 hadde noen gutter på Frogner skole fått tak i en bok som het Oterpatruljen, oversatt fra engelsk og bygget over det nye slags guttearbeide som Baden-Powell hadde startet. De fant snart ut at de trengte voksen hjelp, og kontaktet en av sine lærere: presten Hans Møller Gasmann. Han skriver i Østenfor sol og vestenfor måne – Eventyret som ble virkelighet. 2. Oslo speidergruppe gjennom 50år (1961), at han visste at det i Oslo allerede var startet et slags speiderarbeid, men uten å ta med det som var grunnlaget, nemlig religionen og patruljesystemet. Han var uenig i dette, og ville først ikke ta opp arbeidet. Men han ble overtalt, og 19. januar 1911startet han opp, og ble troppsleder, på sine premisser.

I mars 1911bestemte Christian Dons og Hans Møller Gasmann seg for å starte et nytt forbund utenfor NGSK. Det skulle hete Norsk Speidergutt-Forbund – NSF. Da Baden-Powell var i Kristiania i august 1911ga han uttrykk for at NSF hadde oppfattet hans ide riktig. De to forbundene kom ikke til enighet, og i 1912oppløste NGSK seg.

Christian Dons ble valgt som den første forman og senere speidersjef i NSF. Ifølge opplysninger fra hans sønn og sønnesønn var Dons ikke frimurer, men den neste speidersjef som ble valgt i 1920, Hans Møller Gasmann, ble i følge Frimurerordenens matrikler tatt opp i 1914, og var Taler i Andreaslogen og ABB i Johanneslogen i 1920, og ble senere overofficiant i Landslogen. Den første leder av den organiserte ledertreningen, Rolf Lykken, ble tatt opp i 1926. Vi vet også at forbundssekretæren gjennom 25år, Erik Rasmussen var frimurer. Det er kanskje ikke så underlig at speiderarbeidet har vært preget av frimureriske idéer?

Jeg har altså ikke funnet at Den Norske Frimurerordenen som organisasjon har spilt noen aktiv rolle i forbindelse med oppbyggingen av speiderforbundet i Norge, men at mange frimurere har spilt en avgjørende rolle i dette, og at mange speiderledere er blitt rekruttert inn i frimureriet. Jeg drister meg også til en refleksjon i denne forbindelse: Kan frimurerne ha bidratt til at de mange angrep på speidingens religiøse formål er blitt avvist hittil?

Fotnoter
1 Harry Carr,» Kipling and the Craft.» i Ars Quatuor Coronatorum. vol. 77, London: 1964. pp. 213-253. Se også: vol. 77, pp. 207-8. Denne er oversatt til dansk av Oswald Kjeldsen.under tittelen Kipling og frimureriet, København 1966. Finnes i logenes bibliotek i Trondheim.
2 Speiding – glimt fra 75år, Femti år for norske gutter

Om artikkelen: Artikkelen stod på trykk i Speiderbroder her er min hånd – heftet som ble utgitt til speidingens 100-årsjubileum i 2007. Artikkelen har også vært trykket i St. Olaf-bladet, meldingsblad for brødrene i
St.Olaf t.d.g.T., Trondheim nr. 4-2006og fortsettelsen i nr. 1– 2007