Bildet er fra forsiden på Roverbrevet . Artikkelen er en videre utvikling av et foredrag holdt på Seminaret om Speiding og frimureri i Ålesund i 2009 i forbindelse med Landsleiren på Åndalsnes.

Av: Peter S. Lykke

Innledning
I artikkelen ”Speiding og frimureri” redegjorde jeg for mine funn når det gjaldt spørsmålet om General Robert Louis Stevenson Baden-Powell, grunnleggeren av speiderbevegelsen, var frimurer. Konklusjonen var ganske entydig nei, og er fortsatt det.

Jeg sier med omhu: Speiderbevegelsen, for Baden-Powell hadde med sine hefter egentlig til hensikt å gi et grunnlag for alle som drev med gutte- og ungdomsarbeid, men det førte til litt av en bevegelse. Senere utviklet det seg mer og mer til en organisasjon, og mange steder ble det mindre bevegelse og mer organisasjon. Kanskje dette er én medvirkende grunn til at speidingen har tapt terreng?

Om forfatteren:
Peter S. Lykke har vært medlem av speiderstyret i NSF, kursleder i Gilwell-treningen og har hatt mange lederverv i NSF, krets og gruppe, særlig i 3. Strinda, Trondheim. Har vært ABB og Vikar for Taler i St Olaf og vikar for Overkansler i Trondhjems Provincialloge.

Dette med mer organisasjon og mer byråkrati i det frivillige arbeid, både for barn, ungdom og voksne gjelder ikke bare speidingen. Vi ser at ungdommens og voksnes engasjement i stor utstrekning har beveget seg i retning av mindre forpliktende, mer ensidige og tidsbegrensete grasrotbevegelser. Det mest omtalte nå er vel Tea Party bevegelsen i USA.

Men selv om Baden-Powell ikke var frimurer, var min påstand at mange frimurere bidro i utviklingen av speidingen. Mange speidere og speiderledere ble senere frimurere, og svært mange av oss tidligere speidere, og tidligere eller nåværende speiderledere, hevder at vi oppfatter frimureriet som en fortsettelse av speiderveien.

I artikkelen i 2007 pekte jeg på en rekke fellestrekk mellom speiding og frimureriet. Neste gang kunne vi selvsagt fokusere på ulikhetene, med fokus på speidingens ganske annen bruk av forskjellige midler og metoder, som bruk av friluftsliv, mestring av praktiske ferdigheter, gruppearbeidet i patruljesystemet, og læring gjennom egen aktivitet.

Forskjellene er mest på det praktisk plan, atskillig mindre når det gjelder ideologien!

Ritualer og seremonier som virkemidler
Det spekulative frimureriet benytter ritualer som en sentral del av sin læremåte. Det gjør også speiderne, men de kaller det seremonier, særpreg og tradisjoner.

Et av de ritualene en frimurer husker best, og stadig blir minnet på, er selvsagt opptakelsen som frimurer.

For en roverspeider er opptakelsen som rover en noe tilsvarende opplevelse, selv om den, i de fleste tilfeller, ikke er fullt så dramatisk.

Rovering er arbeidsgrenen for de over 15-16 år, i dag knyttet til aldersgruppen som hører til i den videregående skolen[1].

Formålet med denne artikkel er å se på de eldste speidernes opptakelse som rovere, med frimurerblikk.

Bakgrunn
Denne artikkelen benytter som utgangspunkt det norske roverarbeidet, med basis i arven fra Norsk Speidergutt-Forbund (NSF), og Norges speiderforbunds tidligere og nåværende regler og veiledninger.

Kildene omfatter Roverhåndbøker og Training the Team manualer, og det som ble dosert og eksemplifisert på vanlige lederkurs, og spesielt på Gilwellkursene for Roverledere. I tillegg kommer erfaringer fra og kjennskap til en lang rekke roverlag jeg var i kontakt med som kursleder og veileder for gjennom nær 40 år, og de roverlag jeg deltok i eller ledet [2].

Sammenslåingen med NSPF, (Norsk Speiderpike forbund) førte som de fleste fusjoner i organisasjoner og bedrifter, til store endringer i holdninger til tradisjoner.

Tiltross for nokså like utgangspunkt hadde forbundene utviklet seg i ulike retninger. Samtidig førte sammenslåingen med NSPF til at KFUM – speiderne, som da var et korps i speiderguttforbundet, gikk ut. Dette førte også til endringer, mest fordi det bidro til en økt grad av sekularisering i NSF, selv om det fortsatt er et av NSFs mål er å hjelpe speiderne til en kristen tro.

Reservasjon
I Roverboka fra 1995 og i dag, i Speiderbasen på nettet i 2009, ser vi at det som tidligere ble noe mer detaljert utformet er erstattet med vagere formuleringer, som gir rom for det samme innholdet, men samtidig gir rom for ganske mye annet. Her heter det:” Ethvert roverlag med respekt for seg selv har sin egen, dypt hemmelige opptakelsesseremoni”.

Demokratiet i speiderarbeidet medfører at det er det enkelte roverlag som bestemmer hvordan de vil organisere sin virksomhet, og seremonier og skikker utvikler seg over tid, basert på de medlemmer de har og deres holdninger.

Det kan derfor godt være at mange av leserne ikke har opplevd den type opptakelse som jeg beskriver her. Det gjelder spesielt de som først kom med som rovere etter sammenslåingen med NSPF. For disse kan det være interessant å se hvordan andre gjorde det.

Frimurerblikket på Roveropptakelsen
I likhet med frimurerne kaller speidernes seg et brorskap, for roverne er det et brorskap for friluftsliv og tjeneste.

Roverbrorskapet har i stor grad benyttet riddersymboler, noe som naturlig nok er avdempet betraktelig etter sammenslåingen med NSPF. Jeg skal ta for meg eksempler etter hvert.

Kort fortalt har også roveraspirantene sine prøver, de har rituell innføring til opptakelsen, de har en stund for ettertanke, kalt VIGIL, nattevåk, de har en opptakelse med avleggelse av løfte og forpliktelser, de har ord og tegn, utdeling av prydelser og andre særpreg, de har krav til taushet, de har normalt en seremonimester og ofte en taler, ja til og med en ”etterlosje”, ja bare vent!.

Som frimurerne, bruker speiderne en rekke særpreg:

Farger:
Som Frimurerne har farger for skiftene, har speiderne farger for sine skifter, sine arbeidsgrener: Gult for ulvungene, eller småspeiderne som grene i dag offisielt heter. Grønt for speiderne i troppen, og Rødt var fargen for Roverne. Riktignok er rødfargen senere erstattet med burgunder, muligens er det blå i det røde tatt inn for å trekke linjen til blåspeiderne, men denne fargen ble tidligere benyttet for ”Senior Scouts” i Storbritannia.

Når speiderne gikk over i roverlaget, og ble tatt inn som roveraspiranter fikk de et nytt forbundsmerke, i rødt. Nå bruker speiderne et enhetsmerke for å markere hvilke gren de tilhører, for roverne er dette burgunder og er påsydd speiderskjerfet.

Andre ytre kjennetegn
Normalt fikk rovere andre tegn på sin grad under opptakelsen. Det mest fornemme var roverklaffene på speiderskjorten, men også det å kunne bære lagets emblem på sin leirbålskappe var ettertraktet.

Som frimurerne kan skaffe seg spesielle logemerker/medaljer i forbindelse med jubiléer eller arrangementer, kan speidere bruke spesielle deltakermerker for bl.a. kretsleir, landsleir, JOTA, osv. Slike merker kan brukes på speiderskjorten inntil ett år. Lød dette kjent?
For speiderne finner slike merker deretter sin plass på leirbålskappene, eller på beltet.

Inntak som aspirant – overgang
I utgangspunktet kan alle som har vært opptatt som speidere, og derfor har avlagt speiderløftet, tas inn i roverlaget, og i dag er det normalt så lite pågang at alle er hjertelige velkomne. I tillegg søker speidere fra grupper uten roverlag, kamerater av rovere, eller innflyttere i riktig alder (16-20 år), til et roverlag.

I grupper med stil, skjer overgangen ved en samling av tropp og lag med gruppeleder som ansvarlig, der troppsleder ”anmelder” speiderne som ønsker å bli rovere, roverlederen spør speideren selv om han ønsker å ble med, og rette seg etter de regler som gjelder for laget, og etter en bekreftelse, ønsker ham velkommen som aspirant (birkebeiner)og presenterer ham for sine to faddere.

”Ballottering”
I mange lag ble de som tok i mot innbydelsen invitert til å være med på minst to møter og en tur, dvs delta i én måned, hvoretter det ble avholdt en ballottering – en avstemning blant de allerede opptatte rovere og tidligere innvoterte birkebeinerne – om vedkommende skulle kunne fortsette i laget. I noen lag skjedde det ved tommelfingerseremonien, hvor alle måtte stemme – tommelen opp eller ned. Ja eller nei! Lagleder informerte samme kveld søkeren om resultatet. Og som i en annen orden vi kjenner, var resultatet i de aller tilfelle gitt.

Forberedelsen for Roveropptakelsen

Birkebeinertiden (Aspiranttiden)
I mange roverlag benyttet de betegnelsen Birkebeinere på roveraspirantene, det var litt tøffere enn ”aspirant” som de hadde vært i troppen som 11-åringer, og mange roverlag forutsatte at speiderne hadde fullført 1. graden før de ble tatt inn. Dette var dels begrunnet med behovet for å bruke roverne som instruktører i troppen.

Roveraspiranttiden er i prinsippet ganske gjenkjennelig for en frimurer, hvis vi ser den i sammenheng med en kombinasjon av opptakelsen som frimurer og lærlingtiden. Men samtidig er den ganske forskjellig fra forberedelsen til opptakelse som frimurer, spesielt når det gjelder tid og en del av prøvene. Roverne er ikke bare spekulative.

Mens roveraspiranten bruker 4-6 måneder, gjøres frimurernes forberedelsestid før opptakelsen unna på noen få timer på en kveld, selv om det ofte oppleves som langt lengre.

En forskjell er at frimurerne har faddere før de slippes inn, så får roveraspiranten utpekt en eller to faddere ved sin inntreden i laget.

Læringsmetoden i speideren, pedagogikken, som tidligere ble benevnt som Learning by doing (Læring ved egen erfaring), heter vel i dag: Problem- og prosjektbasert læring.

Strukturen i aspiranttiden, prøveperioden har stort sett vært uendret de siste seksti årene, ordbruken har vært litt forkjellig, men innholdet det samme:

Birkebeinertiden – Aspirantprogrammet består av 6 deler.

Del 1 handler om tilhørighet, om egen gruppe, ledere, de andre i laget, organisasjonskunnskap osv. Normalt kreves det også aktiv deltakelse i prosjekter for tropp eller flokk, som organisering av en storhaik eller troppskonkurranse. (Vær Beredt til tjeneste”).

Del 2 («kodeknekker’n») handler om enhetens særpreg, seremonier og tradisjoner. (Regler, symboler, handlinger, ritualer).

Som innføring til disse skulle birkebeineren innen to måneder ta en overnattingstur (bare unntaksvis hyttetur) sammen med minst en av sine faddere.

Del 3 handler om hvorfor vi er speidere og hvordan vi har tenkt til å nå speidingens mål (formål og treningsprogram).

Del 4 handler om enhetens programtilbud og hvilke muligheter som finnes (arrangement, turer, kurs). De fleste lag krever gjennomført en praktisk oppgave, normalt at noe laget trenger blir tilvirket. Og på slutten – som siste prøve – gjennomføre en rovertur, kvalifiseringsprøve, der fadderne har foreslått og Rovertinget vedtatt oppgaver og ruten for turen, som i tillegg til oppgavene, minst skulle ha en overnatting i det fri.

Del 5 handler om speidingens (brorskapets) historie. Dette var et tema på en annen overnattingstur, med faddere, og ofte med flere birkebeinere sammen.

Del 6 handler om lov og løfte (innhold og betydning), ofte også tema for en tur med fadderne, med utgangspunkt i at roverarbeidet, som siste del av ungdomsarbeidet i Norges speiderforbund, fortsatt her som mål å utvikle medlemmene til selvstendige og ansvarsbevisste mennesker, blant annet ved å hjelpe dem til en kristen tro.

En vesensforskjell av nyere dato er at medlemmer som tilhører en annen religion, utvikler sin tro innen dette religionssamfunn. Religion er altså fortsatt med.

Birkebeinerperioden (Aspirantperioden) avsluttes med en høytidelig opptakelse som rover med løfteavleggelse.

Roveropptakelsen

La meg begynne med en beskrivelse av en roveropptakelse:
I 2. Oslo Roverlag[3] foregikk Roveropptakelsen ved soloppgang på et sted på Mellomkollen.

Birkebeineren hadde fått Roverbrevet med beskjed om å dra opp på lørdagskvelden og finne seg et sted på vestsiden av en Nord – Syd linje trukket gjennom Mellomkollen, hvor han skulle overnatte, ordne sin egen mat og sette seg inn i og tenke gjennom hvordan han forholder seg til innholdet i Roverbrevet. Dette er det vi kaller Vigil – nattevåk med tanker og refleksjoner.

Roverbrevet er et høytidelig trykt brev, som tillegg til speiderloven og speiderløftet, har en utdypning av speiderløftet sett fra en voksens synspunkt, og stiller 15 konkrete spørsmål av etisk karakter, som han blir bedt om å overveie samvittighetsfullt. Det avsluttes med: Hvis du ikke kan gå med på kravet, som stilles deg som rover: ”At du godtar og bygger ditt liv på speiderløftet og speiderloven, sett fra en voksens manns synspunkt” venter vi at du viser det moralske mot å trekke deg tilbake. Men husk at om du finner kravene vanskelige, skal du finne hjelp og støtte innen rovernes brorskap.

Videre fikk han beskjed om at han til et gitt tidspunkt neste morgen, skulle møte med alt sitt utstyr på Trig.punktet på Mellomkollen. (Tidspunktet avpasset etter soloppgang).

Roverne og tidligere lagledere overnattet på østsiden av Mellomkollen, og gjorde om kvelden i stand til opptakelsen.

Birkebeineren ble avhentet av fadderne på Trig.punktet til avtalt tid, og ført til opptakelsesstedet, som har en flott utsikt utover Maridalen. Her ble han stilt slik at han fikk den flotteste utsikten.

Fadderen (-ne) spørres om han (de) mener Birkebeineren er beredt til opptakelse, og når han har svart ”Ja” sier Lagleder: ”Du har nå gjennomført din Roverprøve. Gjennom denne og din deltakelse i laget, og dine tanker da du satte deg inn i spørsmålene i Roverbrevet, forventer vi at du forstått Roverarbeidets hensikt, og at midlet for å arbeide videre på å bli en god samfunnsborger er gjennom eget arbeid i lagets fellesskap. Du har også lært å kjenne tonen i laget, og opplevd kameratskapet.

Er du etter dette villig til å gå inn i dette brorskap og bli opptatt som Rover, med de krav dette stiller til din personlige opptreden og livsholdning?”.

Birkebeineren svarer ”Ja”, hvoretter laglederen rekker ham venstre neve, begge med høyre arm i rett vinkel, og høyre hånd pekende med speiderhilsen oppad, og spør om han etter beste evne vil gjøre sin plikt mot Gud og fedrelandet, hjelpe andre og lyde speiderloven (daværende speiderløfte), hvilket Birkebeineren gjentar.

Laglederen sider så: I tro på at du mener dette alvorlig opptar jeg deg som Rover i 2. Oslo roverlag av Norsk speidergutt-Forbund.

Deretter festet fadderne roverklaffene på den nye roverens skulderklaffer, hvoretter han vender seg mot de andre roverne og hilser dem med speiderhilsen, hvilket de besvarer, og sier ”Rovering er et brorskap for Friluftsliv og Tjeneste”.

Deretter fører lagassistenten laget til et sted hvor laget har laget et steinalter med et trekors, og hvor det avholdes en kort Scouts Own (andakt), hvoretter de drar til det sted hvor roverne overnattet, og spiser en god frokost.

Noen tilleggsbemerkninger:
En roveropptakelse skjer alltid i regi av laget og lagets medlemmer, der alle opptatte rovere i laget deltar, alle i speiderdrakt, og uten utenforstående deltakere. Noen gjør et unntak for gruppeleder og troppsleder, særlig hvis de tidligere er opptatte som rovere.

I 3. Strinda Roverlag fikk de nyopptatte etter opptakelsen lov til å lage og sy lagets emblem på ryggen av sin leirbålskappe. Før dette hadde de lov til å bære kappen uten merket.

Rovering er et brorskap for friluftsliv og tjeneste, så normalt foregår roveropptakelsen i friluft, i marka, på fjellet eller på en øy man padler til, og normalt til et fast sted, som bare brukes til dette formål, i god avstand fra gruppens hytte hvis det finnes. Andre har benyttet roverhulen sin, spesielt pyntet for anledningen, et friluftskapell eller til og med Mariakapellet i Domkirken i Trondheim.

I Ceremonies of The Scout Movement· er det en del andre spørsmål under selve opptakelsen. Men i tillegg hadde han et valgfritt tillegg i seremonien, før løfteavleggelsen: (min oversettelse)

Laglederen sa: ”I forgagne tider skulle de som skulle bli riddere, renses med vann, som symbol på at de skulle rense bort sine tidligere synder og som et tegn på at de var fast bestemt på å begynne på et nytt liv. Er du villig til å gjøre denne symbolske handling, her i alles nærvær?”

Aspiranten svarer: ”Det er jeg”.

Han holder så sine hender over et fat, mens en av fadderne heller vann fra en mugge over hendene hans, hvoretter den andre fadderen tørker hendene hans med et håndkle.

Denne ble benyttet som den viktigste delen av opptakelsen i noen roverlag i Norge, bl.a. 1. Ski [4]

Oppsummerende kan vi se en rekke likhetstrekk:

Roverbrevet – tid til ettertanke

Innføringen – avhenting av fadder

Løfteavleggelse, ord og tegn

Selve løftet

Utdeling av prydelser

Etterpå flytter over til de opptatte

Taushet om opptakelsen

Avslutning

Jeg har med bruk av noe frimurerterminologi søkt å se på opptakelsen av rovere og forberedelsen til denne, med frimurerblikk, for å peke på likheter og noen forskjeller. Formålet har vært å bidra til dobbeltbrødrenes forståelse for hvorfor mange peker på likhetene, og oppfatningen mange, med meg, har av frimureriet som fortsettelsen av speiderveien for voksne.

Peter S. Lykke

---

[1] Sånn var det helt i starten, men det ble hurtig endret til de over 17-18 år, og den gang de aller fleste gutter ble innkalt til militærtjeneste, var det en utfordring å få dem tilbake til speidergruppen etter militærtjenesten. Dette var en medvirkende grunn til at roveralderen igjen ble senket, selv om hovedgrunnen var at det var en stor utfordring å lage et program som både kunne interessere 12 åringer og 16 åringer.

[2] 3. Strinda, 2. Oslo, 1. Trandum, Rana Roverlag, 1. Charlottenlund

[3] 2. Oslo roverlag startet 15 mars 1928 og var virksom til 1941 da speiding i Norge ble forbudt av tyskerne, og ble gjenopptatt i 1946 til 1951, og gjenstiftet 5 november 1958 av Stein Birkeland som hadde vært med i det gamle laget. Jeg kjente Stein og var invitert med på dette møtet, og etterfulgte Stein som lagleder høsten 1960.

[4] Opplyst av tidl. Generalsekretær i NSF, Jens Døvik.